Naturen og landskapet i Finnmark er overveldende.

Heng deg på – bobiltur til mektige Finnmark

Da jeg dro på min aller første skikkelige bobiltur sommeren 2015 må jeg innrømme at jeg var ekstra spent på hva som ville møte meg i Finnmark. Denne turen var nemlig selve ilddåpen for meg som fersk bobilkjører, og ambisjonene var ikke mindre enn å kjøre Norge rundt i tre måneder. Så stig på og bli med meg til Finnmark!

Søk etter forhandlere i ditt nærområde

Det ble 1.200 mil på meg bak bobilrattet denne sommeren, og den egentlige planen var å kjøre raskeste vei sørover igjen etter å ha opplevd Nordkapp. Men sånn skulle det ikke bli. Og takk for det. 

Et døgn i Tromsø. Så er jeg klar for Finnmark.

Fullstendig bergtatt av Troms. Hva møter meg i Finnmark?

Å kjøre bobil i Nordland var en åpenbaring, noe min kjære samboer Pia var veldig enig i, da hun motvillig reiste hjem med fly fra Tromsø, etter å ha vært med meg fra Bodø til Lofoten, opp gjennom Vesterålen og Senja, og så til Nordens Paris. 

Nå var det meg alene på veien videre nordover mot landsdelen som er 107 ganger større enn Oslo. 

Jeg hadde nok noen forestillinger om hva Finnmark ville være, og da jeg passerte en reinsdyrflokk langs veien rett før jeg kom til Alta, da stemte alt for meg. Men derfra og resten av turen overgikk alt jeg noen gang hadde forestilt meg.

Jeg nærmer meg Alta.

Alta, en naturlig stopp på veien mot Nordkapp

Vel fremme i Alta valgte jeg meg Alta Strand Camping, tett på Altaelva. Og her ble jeg tatt godt imot av Folke Strand, den fantastisk trivelige sjefen på campingplassen mange husker fra sendingene i Sommeråpent på NRK sist sommer. For en kar, og for en plass! 

Fra et par herlige dager i Alta gikk turen videre nordover, men først innom Nordlyskatedralen, det enestående kirkebygget i Alta jeg bare måtte oppleve.

Så bar det nordover over praktfulle vidder mot Skaidi. Ah! Nå var jeg endelig på Finnmarksvidda! Og i fantastisk lys storkoste jeg meg over vidda mot mellomstasjonen Skaidi, på veien til det mange påstår er verdens nordligste by. 

I regnvær kom jeg til Hammerfest litt utpå kvelden. 

Hammerfest, verdens nordligste by, sies det.

Dagen etter dro jeg i strålende sol rett til Rådhuset for å ta en prat med ordføreren i byen. Jeg hadde nemlig hørt rykter om at byens eneste campingplass kanskje skulle legges ned, og nå ville jeg høre hva byens ordfører hadde å si til dette.

Denne mannen, flere ganger kåret til landets mest populære ordfører, tok hjertelig imot meg, og Alf og jeg hadde en lang, fin prat om både byen og bobillivet. Det viste seg nemlig at den godeste ordføreren også kjørte bobil. Nå har Alf gått av med pensjon, etter mange gode år som byens «pappa».

Reiseruta mot Nordkapp.

Frem og tilbake er like langt her i Finnmark

Jeg skulle fort merke at det er typisk for bobilturene her i Finnmark at du kjører ut til stedet eller byen du vil besøke, og samme veien tilbake for å komme deg videre til neste reisemål. Men hva gjør vel det, når kjøreturen er en opplevelse du ALDRI kommer til å glemme?

Neste stopp ble Olderfjord, der jeg fant meg en vidunderlig plass helt nede ved sjøkanten.

Neste dag tenkte jeg å kjøre videre nordover direkte mot Honningsvåg, men bråbestemte meg for å ta enda en avstikker til Havøysund. Godt jeg gjorde det, for se på dette…

Arctic View byr på servering ytterst på fjellkanten.

For her ute ved Arctic View ble jeg nærmest blåst over ende av både vind og inntrykk. Se på dette. Her, hengende ytterst på fjellkanten, tok jeg meg en kake og kopp kaffe i godt selskap med driverne av stedet, Reidun og Aslak Henrik, de to ildsjelene som holder åpent bare noen få måneder i året på grunn av de krevende værforholdene her oppe ved vindmølleparken.

Så ble det mange vakre mil sørover igjen for å komme meg inn på rett spor mot Honningsvåg.

I fantastisk vær parkerer jeg midt i byen, helt nede på bryggekanten.

Endelig. Snart Nordkapp!

Det ble noen timers vandring i denne idyllen av en by, før jeg kjørte til Nordkapp Camping for natta.

Jeg var klar for Nordkapp. Spent som et barn. 

Bare en drøy halvtime senere ankom jeg Nordkapp-kuppelen i kraftig vind og tett tåke som kommer og går.

Det blir en kaffe på kaféen mens jeg ventet på at tåka skal lette, så jeg kan komme meg ut på selve platået.
Her er jeg! Ikke så rent lite stolt.

Det ble både gåsehud og tårer av sånt for følsomme Vie. En stor opplevelse for en skarve oslogutt som før denne turen ikke hadde vært nord for Narvik. Rett og slett en ubeskrivelig følelse å være her.

«Når jeg først er her oppe må jeg få med meg mest mulig», tenkte jeg, når jeg satte meg inn i bobilen for å kjøre sørover fra Nordkapp. Dette kan bli «once in a lifetime».

Rett sørover eller videre østover?

Der og da la jeg inn en drøy ekstra uke i kjøreplanen.

Etter noen timer ved kuppelen og i Nordkapp-museet gikk turen sørover igjen, og en snau halvtime senere svingte jeg av mot Skarsvåg, verdens nordligste fiskevær. 

Skarsvåg. Fraflyttet, men fortsatt yrende liv hele sommerhalvåret.

Først en tur innom Julehuset, før jeg endte opp hos Per på Kirkeporten Camping ved det lille Storvatnet. Og her koste jeg meg med Pers deilig reinsdyrgryte, før jeg spratt en liten sjampis jeg kjøpte i Honningsvåg. Bragden måtte feires! 

Så gikk turen sørover langs Porsangerfjorden, og det ble en natt i Lakselv før jeg kjørte videre mot Tana bru.

Tana bru, selve hjertet av veinettet i Øst-Finnmark

Etter en natt på Tana bru Camping gikk turen videre mot Berlevåg. En liten stopp på Kongsfjord Landhandel og Kafé, før jeg ankom Berlevåg i regnvær.

Jeg kom hit i regnvær, men sola strålte da jeg reiste herfra dagen etter. Neste reisemål var Syltefjord og en liten tur innom Båtsfjord. Og Syltefjord — wow! 

Syltefjord, Finnmark på sitt vakreste!

Veien til Hamningberg, en bobiltur av en annen verden

Ryktene fortalt meg at jeg MÅTTE oppleve veien ut til Hamningberg. Og dette nedlagte fiskeværet, som ble skånet for bombing av tyskerne under krigen, ligger faktisk i Båtsfjord kommune. Bare et par mil unna i luftlinje, men med bobil via Tana bru tok det nærmere fire timer å kjøre rundt og inn i Båtsfjord kommune igjen.

For en opplevelse! Veistrekningen fra Vardø og nordvestover mot Hamningberg ble et minne for livet. Som å kjøre på en annen planet. Anbefales på det sterkeste, folkens!

Så ble det naturlig å kjøre innom Vardø. En liten tunnel under havet, og jeg kom til byen samtidig med Kongefamilien. Vie med bobil, og Hans Majestet og familie med Kongeskipet.

Vardø en vanlig hverdag i august.

Varangerhalvøya, med nasjonalparken og vakre kulturskatter langs kysten

Vadsø neste! Og her ble det feiring av Varangerfestivalen, med blant annet Bjørn Eidsvåg på scenen. Som vanlig skjer det ting jeg ikke hadde forventet når jeg kommer til et sted. 

Bjørn Eidsvåg på besøk i Vadsø.

Til Kirkenes for å spise softis

«Når jeg først er her i Øst-Finnmark vil jeg selvfølgelig reise østover til Kirkenes», tenkte jeg, veldig klar på at jeg ville få med meg meste mulig. Og så gjort. 

Det var nærmest folketomt i gatene denne dagen. De fleste var etter sigende på Varangerfestivalen i Vadsø. Men softisen smakte godt. Og her i gågata traff jeg byens ordfører Rune Rafaelsen, som ivrig fortalte meg om Kirkenes som reisedestinasjon, med alle mulighetene for alle som vil besøke Øst-Finnmark, også hvis man våger seg over grensa til Russland. 

Så bar det avsted mot Tana bru igjen, og bobilturen var så mektig at jeg finner ikke ord.

Gågata i Kirkenes denne dagen. Bare meg og Arbeiderpartiet.

I hjertet av sameland

Neste stopp var Karasjok, og det ble overnatting på Karasjok Camping. Neste dag en tur innom Sametinget for å se det fantastiske bygget, tegnet av arkitekt Stein Halvorsen.

Sametinget i Karasjok.

Neste stopp Kautokeino. Og her ble det selvfølgelig et besøk til Juhls Silver Gallery, den verdenskjente sølvsmia. Det er en unik og ufattelig historie bak denne smia, her midt i ganske så utilgjengelige Finnmark.

Sølvsmia i Kautokeino – et kultureventyr.

Da jeg kom til Alta ble det stor gjensynsglede med godeste Folke Strand på Alta Strand Camping. 

Så stor var gleden at han kledde meg opp i sin personlige samekofte. Her skulle det knipses gode minner for livet. Og ikke nok med det. For rett borte i veien for campingplassen traff jeg den ni år gamle samejenta Anna fra Kautokeino. Og lille Anna lærte meg å fange reinsdyr med lasso, tro det eller ei!

17. mai-antrekket er i boks!

Takk for meg, fantastiske Finnmark!

Et par dager senere forlot jeg Finnmark. Det var vemodig og direkte trist å reise fra en landsdel som til de grader hadde satt seg fast i hjertet mitt. Ikke bare med sin mektige natur, men også folkene som bor her, forholdet de har til tid og avstander, og ikke minst innstillingen til livet her oppe i den til tider barske landsdelen.

Så har du ingen planer for sommeren, reis til Finnmark. Og har du allerede lagt helt andre planer, det er aldri for sent å angre. Sånn er livet med bobil. 

Finn din nærmeste autoriserte forhandler

    For å kunne vise deg forhandlere i nærheten av der du er, er vi avhengige av å få vite din lokasjon. Du vil selv kunne trekke tilbake denne tillatelsen senere om du skulle ønske det.

    Avvis

    Du har tidligere valgt å blokkere muligheten vår til å få vite din lokasjon. Da du kan ha gjort dette ved en feiltakelse, ønsker vi å tilby deg instruksjoner for hvordan du kan gjøre om på dette valget. For mer informasjon, følg lenken for din nettleser:

    Om du derimot ønsker å blokkere oss fra å innhente din informasjon, lover vi å ikke mase igjen!