Historiefortelling om campinglivet

Frontfiguren og pådriveren var London-skredderen Thomas Hiram Holding. Har er mannen som mange regner som grunnleggeren av moderne camping. Hiram Holding hadde som guttunge krysset den amerikanske prærien i en prærievogn, og det var åpenbart en reise som ga mer mersmak enn tresmak.

Resten av Europa fulgte snart etter England. Norge også. Men da camping begynte å bli et tema i furet værbitt på slutten av 1920-tallet, var det ikke eventyrlystne generaler og grosserere som kjøpte eller sydde seg eget telt. Tvert i mot — i tillegg til fremsynte bønder og bilorganisasjonene, var det arbeiderbevegelsen som først tok tak i den nye ferieformen. Årsaken var ikke bare at teltcamping var rimelig sammenlignet med de fleste andre ferieformer, men også det at vanlige arbeidstakere fikk mer ferie og fritid. 

Allemannsretten har eksistert i Norge i lang tid, basert på uskrevne sedvanerettslige regler som ga vide muligheter til ferdsel og opphold i naturen, fortrinnsvis i utmark. Og før 1930 snakker vi i det store og hele om det man den gangen, som i dag, kaller fricamping. Folk fant seg en fredelig plass, kanskje nær et vann, og slo opp telt. Men senere i mellomkrigsårene begynte også leirplasser å dukke opp i Norge. Bilorganisasjonene NAF, Kongelig Norsk Automobilklub (KNA) og Motorførernes Avholdsforbund (MA) var viktige pådrivere. De var forutseende, og engasjerte seg i bilturisme så vel som i trafikk, veipolitikk, bilsport og andre ting som angikk bilister. Utviklingen av massebilisme og camping skulle da også gå hånd i hånd de neste tiårene.

Etter andre verdenskrig økte campingens popularitet takket være at mange fikk gradvis kortere arbeidstid og mer ferie. I 1947 ble det lovfestet tre ukers ferie med lønn for 900 000 av landets 1,4 millioner yrkesaktive. I 1964 fikk vi lovfestet fire ukers ferie. Arbeidsmiljøloven åpnet også for fleksibel arbeidstid. Samtidig fikk vi en sterk økning av bruttonasjonalprodukt pr. innbygger. Stadig flere fikk ikke bare tid til ferie, de fikk også råd til det. Og med anledning og råd fulgte større reiselyst.

En annen viktig faktor som tilrettela for campingen som ferieform, var økningen av antallet norske campingplasser. Forbildet for vår campingnæring var Sverige, der denne veksten fant sted ti år tidligere. Sverige var som kjent ikke med i andre verdenskrig, og hadde ikke, slik tilfellet var i Norge, et hovedfokus på gjenoppbygging etter 1945. Svenske campingplasser holdt en høy standard, mange nordmenn sjekket inn på dem, og norsk campingnæring fikk noe å strekke seg etter.

Da personbilsalget ble fristilt i 1960 fantes det rundt 400 campingplasser i Norge; de fleste av dem svært enkle etter dagens standard. Og det var slettes ikke bare bilorganisasjonene som responderte på den økende etterspørselen etter slike overnattingssteder. Mange bønder så sitt snitt til å tjene en ekstra slant ved å tilby enkel camping på et flatt jorde med en utedo. Etter kveldsstellet i fjøset tok de runden med pengetaska, og spedde kanskje på med å selge egg og fersk kumelk til campinggjestene.

På 50‑, 60- og 70-tallet rådde fargesterke og høyreiste familietelt grunnen på campingplassene. De sto oppslått ved siden av biler, var laget av bomull, som regel blå eller oransje, og hadde gjerne innertelt med plastsåle. Teltene hadde selskap av et voksende antall små og enkle campinghytter, og var været dårlig ble mange fristet til å betale litt ekstra for fast tak over hodet. Da fikk familien som oftest et lite rom med et par kokeplater, køyesenger som flankerte et grovskåret bord, samt en enkel sofa og et par stoler. Der kunne en lese aviser og tegneserier, og lytte til regnets tromming på taket, og fluenes dovne surring i vinduskarmen.

60-tallet ble også et tiår der campingvognene for alvor begynte å gjøre seg gjeldende. Men først på 70- og 80-tallet ble disse et vanlig syn. Allerede på 70-tallet ble også fastligger-tradisjonen etablert, selv om den fikk et virkelig stort omfang først på 90-tallet. Campingvognene ble brukt som enkle hytter på campingplasser, ofte sammen med fortelt eller såkalte spikertelt.

Vi fikk altså en todeling av campingvogn-segmentet — forskere på turisme kaller det gjerne Phileas Fogg- og Robinson Crusoe-typen. De som flytter på seg, og de som holder seg på samme plass. Som et resultat av fremveksten av sistnevnte gruppe, ble mange campingplasser vel så mye en slags hyttelandsby for faste leietakere på kontrakt, som overnattingsplasser for campingturister på farten.

På 70- og 80-tallet oppsto det også en viss tradisjon for campingbiler i Norge. Dette var varebiler som ble innredet for matlaging og overnatting. Tyske Westfalia ble en særlig kjent merkevare, men også i Norge ble det satset på campinginnredning av varebiler. På 80- og 90-tallet begynte også de store bobilene for alvor å dukke opp, som regel med tyske skilter. De trange campingbilene måtte vike til fordel for mobile leiligheter med alt man trengte av komfort.

Men først utover i det nye millenniet eksploderte salget av bobiler i Norge, blant annet hjulpet av gunstige importavgiftsregler, og det faktum at vi fikk stadig flere pensjonister med solid økonomi. Ja, ikke bare pensjonistene har mye fritid. Basert på ferielov og tariffoppgjør finnes det i dag ikke så rent få norske arbeidstakere i sekstiårene med både seks og syv ukers ferie.

Eierne av campingbilene og bobilene ble i enda større grad enn campingvogneierne campingens hvileløse veifarende, ofte med store deler av Europa som feriemål. Den tidligere nevnte Allemannsretten, som 28. juni 1957 ble nedfelt i Friluftsloven, ga også bobileiere, og for den saks skyld også eierne av campingvogner, muligheten til overnatting utenfor regulerte områder. Og såkalt fricamping var og er en mulighet få andre land i Europa gir.

I dag er teltene i mindretall på campingplassene, som ofte domineres av store fastligger-kolonier med campingvogner, fortelt og spikertelt, plattinger, hekker og egne små hageflekker med pynt og solcelle-lykter. Hyttene er fortsatt en svært viktig del av campingplassen, og de små og enkle fra 50- og 60-tallet får selskap av stadig større og mer moderne hytter med hotell-komfort. 

En økende andel campingvogner — mange av dem kompakte og smarte — henger bak på biler, og er underveis mot neste mål. Underveis er også en stadig større armada av bobiler og bybobiler. Alt fra gamle campingbiler til bobil-linere med prislapper på flere millioner kroner ruller på veiene i Europa og Norge.